Et besøk på båtbyggeriet

Båtbyggeriet:
    -Se bilder av verktøyet som
    ble brukt til båtbyggingen.

    -Les om hvordan båtene ble
    bygd, om materialer,
    metoder, handel mm.

Verktøygalleriet

Her kan du se en samling med gammelt verktøy fra båtbyggeriet. Gå til verktøygalleriet.

Byggingen av en færing

Færingene ble bygd i strørrelser fra 13 til 20 fot. Det ble brukt fra tre til seks bord. En båt med tre bord ble kalt en trebøring.

Når en færing skulle bygges, begynte man med å lage kjølen av en planke. Den straktes ut på gulvet etter at det var hugget og høvlet et spor i den der halsene og det første bordet skulle plasseres. For at kjølen skulle stå stødig ble en planke satt på høykant og påspikret to lekter, en på hver side på toppen av planken. Dermed fikk kjølen god støtte mellom lektene. Kjølen var helt rett. Krummingen begynte med låtet og ble fullført med selve stavnen. Disse delene ble klinket sammen med skrå skjøter. Låt, stavn og kjøl ble oftest laget av eik.

En planke ble spikret opp under taket i huset der båten ble bygd. Den bruktes til å stemple det hele av ved å bruke skorer, dvs. støtter som går opp i taket og presser bordene ut og holder dem på plass.

Den første bordgangen kaltes kjølbordet og bestod av et rett bord i midten og to halser, en i hver ende. Kjølbordet og halsene ble spikret til kjølen med rekksøm. Av og til ble halsene hugget ut av av planker for at de skulle få bedre fasong. Dette kaltes «hogde halser» og gjorde båtene lettere både å seile og ro. Deretter ble neste bord lagt på. Bordene ble skjøtet ved skaring; det vil si at de ble hugget og høvlet slik at de overlappet hverandre ca 3" på på skrå. Bordene ble klinket sammen med kobbersøm eller galvanisert søm. Båtklyper ble brukt for å holde bordet på plass under klinkingen. Dette var store klyper av tre som ble skrudd godt til. Når to bordganger på hver side var kommet på plass, begynte man å sette på band. Når den siste bordgangen, ripebordet, var på plass, ble esingen laget. Denne var tykkest på midten og tynnere i endene og ble spikret fast til ripebordet. Etterpå ble en halvrund list lagt utenpå; den kaltes runddelingen. Så fortsatte man med å sette på plass resten av det vi kaller «innved» i båten; Band, spant, renger, nauarenger og béte. Béten ble satt på plass under den midterste toften for å stive av båten. Til slutt ble tofter, tiljer, tolleganger og årer laget. Dette kalles «tilfar».

Sjøsetting av de store båtene

Når de skulle sette ut de store motorbåtene, som var veldig tunge, la de først ut lunner. Det var stokker som ble lagt på plass der båten skulle gli ut. Disse ble smurt godt inn med lyse i glidesjiktet. Lysen var olje de hadde laget selv av fiskelever som de samlet og lot stå. Etterpå ble en tømmerstokk lagt på tvers av lunnene. Den skulle ligge slik at båten kunne gli langs den. På tvers av denne stokken ble det lagt en såkalt «sliske» som båten skulle hvile på når den ble lagt på siden. Slisken var en plankebit, uthugget slik at den lå godt mot «føringsstokken». Mellom disse ble det også smurt med lyse. Båten gled ut på sjøen med siden mot slisken og kjølen mot lunnene.

Den samme metoden ble brukt når de skulle ta store båter opp for reparasjon, men da skulle det mye kraft til. De brukte to store taljer (se bilde av taljene i verktøygalleriet) , en toskåret og en treskåret, til dette. Når det var ekstra store båter, måtte de i tillegg bruke en knapptalje.


Historien      Foreningen      Båtbyggeriet      Fakta-Arkiv      Båter i dag





Alt materiale på disse sidene er copyright©Lyngholmsbåtens venner og kan ikke kopieres uten tillatelse.